– Var dere skeptiske?

Prosjektleder Ruth Helen Thorheim trenger ikke lang betenkningstid.

– Ja. Vi er skapt til å være skeptiske til alt nytt. Det er en sunn skepsis som vi skal ha med oss. Den er faktisk drivkraften vår for å finne ut hvordan vi kan gjøre en løsning så trygg som mulig.

Selv om flere kommuner allerede hadde gode erfaringer med digital hjemmesykepleie, ønsket Moss kommune å gjøre sine egne vurderinger - tekniske løsninger måtte testes og arbeidsmåter måtte prøves ut. Helsepersonell måtte gjøre faglige vurderinger. Og først da innbyggerne tok løsningen i bruk, begynte prosjektgruppen å få svarene de lette etter.

– Vi hadde tro på dette da vi startet, men vi ønsket å teste alt selv – fra A til Å. Først når innbyggerne prøver tjenesten, får vi vite om den faktisk fungerer.

Det er kanskje spørsmålet de får oftest: Kan en skjerm virkelig skape nærhet?

Avdelingsleder Janne Borgen har jobbet i helsetjenesten i 25 år. Hun innrømmer at også hun var spent.

– Da jeg selv fikk sitte noen dager og følge opp innbyggere digitalt, opplevde jeg at det ble mye nærmere enn jeg hadde trodd. Allerede etter noen dager kunne vi ta opp tråden fra dagen før.

Hvordan gikk det hos legen? Har du husket å drikke nok vann? Hun mener kontinuiteten er noe av det viktigste prosjektet har vist.

– Når de samme helsepersonell møter de samme innbyggerne over tid, blir det lettere å følge opp både det brukeren er opptatt av og helsen.

Så utfordret vi dem litt

– Handler dette egentlig om teknologi?

Det interessante er at ingen begynte å snakke om skjermer, programvare eller digitale løsninger. De begynte å snakke om mennesker.

For tjenesteutvikler Kjartan Slang handler spørsmålet om noe litt annet.

– Det som fascinerer meg er samspillet mellom teknologi og omsorg.

Han mener teknologien aldri er målet, den er et verktøy.

– Hvis digitale løsninger gjør at mennesker får bedre tjenester og bedre livskvalitet, da synes jeg vi skal bruke dem.

Vi spurte ham også hva et godt liv egentlig er. Han tenker seg litt om.

– Et godt liv handler om å mestre hverdagen, bli sett, bli anerkjent og ha sosial kontakt.

Hvis teknologien kan bidra til det, mener han den har en plass.

Vi spurte sykepleier Henriette Sjögren Hermansen hvordan dette har vært for henne som fagperson.

Hun legger ikke skjul på at arbeidshverdagen er annerledes.

– Som sykepleier gjør jeg betydelig mindre av de praktiske prosedyrene. Den delen av jobben blir naturlig nok mindre.

Men så kommer det som overrasket henne.

– Jeg føler at jeg har fått fulgt opp den gruppen jeg kanskje brenner mest for, blant annet personer med diabetes. Vi får mye bedre kontinuitet.

Hun forteller også om noe hun ikke hadde forventet.

– Jeg har fått veldig gode forhold til dem jeg snakker med. Jeg føler faktisk at jeg har fått litt tilbake det å jobbe med mennesker.

Hun tenker seg om et øyeblikk og smiler.

– Jeg føler faktisk at jeg har tid til dem.

Henriette tror ikke bare prosjektet vil utvikle seg. Hun tror også forventningene til helse- og omsorgstjenestene vil gjøre det.

– Nye generasjoner vokser opp med digitale løsninger som en naturlig del av hverdagen. Samtidig ser vi allerede i dag at mange, uansett alder, er langt mer komfortable med teknologien enn vi kanskje hadde trodd.

Det betyr ikke at digitale løsninger passer for alle – eller at de skal erstatte fysiske møter.

Prosjektgruppen mener heller at framtidens tjenester må gi rom for begge deler.

For noen kan en samtale på skjerm gi mer ro, mindre stress og være et første steg ut av isolasjon. For andre vil et fysisk møte alltid være den beste løsningen.

Samtidig kan digitale oppfølginger frigjøre mer tid til de innbyggerne som trenger et fysisk besøk. Teknologien blir dermed ikke et mål i seg selv, men et verktøy som kan gi rom for mer av det som betyr mest.