En helt normal ferie -hvor roen senker seg.. Eller hvor vi skal rekke alt vi ikke rakk før ferien?

Kanskje vi kan få en rooooolig sommer? Hvor vi skrur ned nervene og forventningene, skrur opp tilstedeværelsen - og tar med følelsen inn i høsten.

Når normalen ikke gjør godt

Kommuneoverlege Ingrid Christensen Privat

En venninne sa til meg for noen år tilbake – kanskje du bør roe litt ned. Det var etter at jeg hadde bekjent til henne at nå kokte det litt, og det sikkert for tyvende gang som hun hørte.

Jeg skjønte egentlig ikke oppmuntringen, da jeg følte at det går jo selvfølgelig ikke! Jeg må jo jobbe, jeg har barn som trenger meg og jeg har standarder å følge.. Disse standardene kommer jeg tilbake til, men først en liten historie du kanskje har hørt før:

To unge fisker svømmer gjennom havet. De møter en eldre fisk som nikker vennlig og spør:

«God morgen, gutter. Hvordan er vannet i dag?»

De svømmer videre en stund. Til slutt ser den ene på den andre og spør:

«Hva i all verden er vann?»
 

Historien er enkel, men den rommer noe sant. Det vi er omgitt av hver eneste dag, legger vi ofte ikke merke til. Det er bare normalt eller standard.

Hva er normalt?

Er det normalt at stillhet føles ubehagelig. At hvile må fortjenes. At å si at i ferien gjorde jeg ingenting er tabu?

En million mennesker som tenker at vi ikke trenger trær, gjør ikke tanken til en sannhet. En million mennesker som bruker telefonen hele tiden under samvær med en annen, gjør ikke handlingen til forbilledlig eller normal.

Er det normalt eller har vi bare blitt vant til vannet?

Vi er stadig flere med plager som ikke kan forklares med en blodprøve. Stress, uro, søvnvansker, utmattelse og følelsen av ensomhet, eller å aldri strekke til er blitt så vanlig at vi nesten slutter å undre oss over det.

Utbredelse er ikke det samme som sunnhet.

Vi har normalisert et tempo som kroppen vår kanskje aldri var ment å leve i. Tenk på huleboere, jegere og sankere - i tillegg til aktivitet for overlevelse, hadde de rom og tid til å bare være. Bare være.

Er det unormalt å sitte stille uten å fylle tomrom. - Eller å være fullt og helt til stede med et annet menneske. - Eller å lytte uten samtidig å planlegge vårt eget svar.

MÅ livet, slik vi lever det, være standard? Kan en annen normal, for noen av oss, gjøre at vi har det bedre?

Kan vi forme vår egen normal?

Barna våre lærer mer av det vi gjør enn av det vi sier.

Hva om de så voksne som kunne som kunne puste dypt uten å ha dårlig samvittighet.

Som kunne si: «Dette kan jeg fullføre etter jeg har fått i meg et godt måltid, eller etter en god natts søvn».

* Jeg argumenterer ikke for at det normale er et liv uten ansvar eller ambisjoner. Heller ikke en romantisering av et enklere liv som kanskje aldri har eksistert. Men en kultur hvor rolige stunder er en nødvendig del av et godt liv.

KAN VI forme vår egen normal?

Vi kan begynne med å undersøke vårt eget vann. Hva har jeg sluttet å stille spørsmål ved. Hva har jeg akseptert fordi «alle andre gjør det». Og hvilket normalt ønsker jeg at våre barn skal vokse opp med?

Tilbake til min venninne sin oppfordring:

Mine standarder/mitt normale trodde jeg var ufravikelige. Det var vann for meg at slik var det.

Vann kan med fordel skiftes eller resirkuleres iblant, spesielt om vannet gjør at man ikke har det bra. Og hvem hadde trodd at når jeg har det bedre, så har jeg også mer kapasitet?

Moss kommune